Fra en annen virkelighet by Gunvor Hofmo

Syk blir en av ropet om virkelighet. Altfor nær var jeg tingene, slik at jeg brant meg igjennom og står på den andre siden av dem, der lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt, bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet, og av uhelbredelig ensomhet. Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: Det er vel virkelighet, det er vel virkelighet nok for dine øyne, men jeg er på den andre siden hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning. Jeg holder et menneskes hånd, ser inn i et menneskes øyne, men jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Å, om jeg var en sten som kunne rumme denne tomhetens tyngde, om jeg var en stjerne som kunne drikke denne tomhetens smerte, men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet, og stillheten hører jeg bruse, stillheten hører jeg rope fra dypere verdner enn denne.

From another reality (literal translation of Gunvor Hofmo’s poem)

Sick becomes one of the cry for reality. I was too close to things, so that I burned through and stand on the other side of them, where light is not separated from darkness, where no boundaries are set, only a silence that casts me into the universe of loneliness, and of incurable loneliness. Behold, I cool my hand in cool grass: It’s reality, I guess. it is reality enough for your eyes, but I’m on the other side where blades of grass are germinating bells of sorrow and bitter anticipation. I hold a man’s hand, looking into a person’s eyes, but I’m on the other side where man is a fog of loneliness and anxiety. Oh, if I were a stone that could hold the weight of this emptiness, if i were a star who could drink this pain of emptiness, but I am a man cast out into the borderland, and the silence I hear roaring, the silence I hear shouting from deeper worlds than this.